Intervensjonell terapi er en ny metode mellom kirurgisk og medisinsk behandling, inkludert intravaskulær intervensjon og ikke-vaskulær intervensjon. Etter tiår med utvikling har det blitt kalt tre søyledisipliner sammen med kirurgi og indremedisin. Begrepet intervensjonell terapi refererer til en teknologi for minimalt invasiv diagnose og behandling av sykdommer ved perkutan punktering under veiledning av avbildningsutstyr (angiografi-maskin, fluoroskopimaskin, CT, Mr, B-ultralyd, etc.), ved hjelp av stikknål, kateter, stent og andre enheter.
En hovedgren av intervensjonell terapi er perifere vaskulære intervensjoner, som refererer til teknologien for diagnose eller behandling av andre blodkar, bortsett fra intrakranielle blodkar og hjerte koronar blodkar gjennom vaskulær punktering under veiledning av medisinsk avbildningsutstyr, unntatt diagnoseteknologien eller behandling av tumorsykdommer gjennom vaskulær vei.
Perifere vaskulære sykdommer, kjent som vaskulære sykdommer i tradisjonell kinesisk medisin. Forekomsten har økt betydelig de siste årene, som arteriell stenose, arteriovenøs trombose, aneurisme og så videre. Perifer arteriestenose og okklusiv sykdom, vanlig ved åreforkalkning, diabetes, arteritt og så videre, hovedsakelig manifestert som reduksjon i hudtemperatur, muskelatrofi, kan ikke puls berøres eller svekkes, periodisk klaudisering, alvorlig distal lem nekrose, til og med amputasjon, alvorlig livs- truende; Venøs trombotiske sykdommer kan forårsake blodstase og hevelse i det berørte lemmet, og samtidig ha risikoen for dødelig lungeemboli; aneurysmal sykdommer kan risikere brudd, blødning og død når som helst.
Perifer vaskulær sykdom har høy funksjonshemming og en viss dødelighet, medisinsk behandlingseffekt er veldig liten, kirurgisk behandling er invasiv behandling, og effekten er begrenset. I 1964 amerikanske leger D. Yuba og ludkil. Laget en ikke-kirurgisk metode for behandling av perifere vaskulære sykdommer. I 1972 oppfant gnuntzig dobbeltlumenballongkateteret, noe som gjorde teknologien moden. Siden den gang har vi utviklet laserangioplastikk, dynamisk angioplastikk (roterende kateter), intravaskulær stent, ultralydangioplastikk, genterapi og intravaskulær strålebehandling for å forhindre restenose. Med den kontinuerlige utviklingen av behandlingsmetodene utvides indikasjonene, og behandlingseffekten er åpenbart forbedret. Utstyret vil bli sammensatt, biologisert og medisinert, og operasjonen vil bli forenklet. For øyeblikket er fortsatt ballongkateter og intravaskulær stent hovedbehandlingen. I fremtiden kan intravaskulær strålebehandling og genterapi være fokus for utvikling av forebygging av restenose. Derfor kan flere og flere perifere vaskulære sykdommer behandles ved perkutan vaskulær intervensjon, og fordelene er uerstattelige med medisiner og kirurgi.
For tiden er intervensjonell terapi av perifere vaskulære sykdommer mye brukt i klinisk praksis. Intervensjonell terapi er enkel og sikker, minimalt invasiv, mindre komplikasjoner, nøyaktig beliggenhet, repeterbarhet og andre fordeler. Den intervensjonelle behandlingen av perifere vaskulære sykdommer har utviklet seg fra den opprinnelige lemmerarterien til den store arterien og vene, og til og med nesten alle blodårene i hele kroppen. For øyeblikket er den mest vellykkede intervensjonsbehandlingen iliac, femoral, renal og inferior vena cava stenose. Omfanget av intervensjonell terapi er hovedsakelig tre slags sykdommer: vaskulær stenose eller okklusjon, vaskulær dilatasjon og vaskulær misdannelse.
For tiden er hovedmetodene for intervensjonell terapi for perifere vaskulære sykdommer ballongangioplastikk og stentplassering. De beste indikasjonene på ballongangioplastikk er middels størrelse eller stor karbegrensning, isolert kort segmentstenose, etterfulgt av multippel, spredt kort segmentstenose og okklusjon. Langvarig stenose eller okklusjon, sykdommer i små kar, ulcerøs stenose eller forkalket stenose eller okklusjon er ikke egnet for PTA-behandling. På grunnlag av ballongangioplastikk plasseres stent i det syke segmentet for å støtte blodårene i segmentet stenose og okklusjon, redusere elastisk tilbaketrekning og ombygging av blodkar, og holde blodstrømmen uhindret. Noen indre stenter har også funksjonen til å forhindre restenose. I tillegg er intervensjonell katetertrombektomi og kontakttrombolyse med innbyggende kateter mulig for behandling av arteriovenøs trombose. Sammenlignet med kirurgi har det mindre risiko, færre komplikasjoner, sterk pasienttoleranse og bedre effekt enn medisin. I behandlingen av aneurismer ble stentgraft brukt til å isolere aneurismene for lokal endovaskulær angioplastikk, noe som kunne holde det vaskulære lumen uhindret og i stor grad redusere risikoen for ruptur og blødning av aneurismer.
Med kontinuerlig utvikling av intervensjonell radiologi har perifer vaskulær intervensjon gått gjennom prosessen fra perkutan transluminal angioplastikk (PTA) til utvikling av dynamisk angioplastikk, laserangioplastikk og intravaskulær stent, og oppnådd gode resultater; Siden 1990-tallet har genterapi og forskning og anvendelse av intravaskulær strålebehandling oppnådd noen resultater for å effektivt forebygge restenose (restenoserate 30%), og har fortsatt å bli studert i det 21. århundre.
Det kan spås at med kontinuerlig fremgang av intervensjonsutstyr og ny teknologi, kontinuerlig utvidelse av intervensjonsomfanget og kontinuerlig forbedring av intervensjonsbehandlingsmetoder, vil perifere vaskulære intervensjoner spille en stadig viktigere rolle i klinisk behandling.





